La oss få norsk fisk tilbake på norske bord

Det er jo helt absurd.

Fiskerne er i en krevende situasjon med lavere kvoter og høyere kostnader, mens folk må betale hundrevis av kroner kiloen for sin egen fisk.

Samtidig sendes tonnevis av norsk torsk ut av landet for å fileteres i Kina og pakkes i Polen, før den selges tilbake til oss som “norsk kvalitetsfisk”.

Langs denne veien er det mange norske mellomledd – mottak, fryseri, eksportører og transportselskaper – som gjør en solid jobb for å få fisken ut i verden.

Disse bedriftene har bygget opp kompetanse, infrastruktur og arbeidsplasser gjennom mange tiår.

Men systemet de opererer i belønner eksport framfor innenlands bearbeiding.
Det er ikke deres feil – det er politikken som har gjort det mest lønnsomt å sende fisken ut av landet.

 

Før EØS hadde Norge et stabilt og selvstendig fiskemarked

Mye av dette henger sammen med EØS-avtalen og EU-direktivene som ble innført på 1990-tallet. Før EØS hadde Norge et stabilt og selvstendig fiskemarked, med statlige støtteordninger, helårsarbeid og filetfabrikker som gikk rundt.

Etterpå ble rammevilkårene endret – arbeidsmiljøregler, lønnsdirektiver og bortfall av subsidier gjorde det dyrt og vanskelig å drive foredling i Norge.

Flere tradisjonsrike anlegg, som på Røst og i Hammerfest, måtte legge ned fordi sesongarbeid og små marginer ikke passet inn i EU-regelverket.

Samtidig økte kostnadene for flåten med over 30 prosent på få år.

 

Da produksjonen forsvant, fulgte også verdiskapingen etter.

Maskiner, kompetanse og råvarer ble sendt ut – først til Øst-Europa, deretter til Asia.
Før EØS var det mulig å ha et eget konsummarked for folket. Nå bestemmer markedet utenfra hva vi får, og hva vi må betale.

Vi ønsker å endre rammevilkårene, ikke ta arbeidsplassene fra noen.

Dersom mer av fisken kan foredles og selges i Norge, vil også de norske mellomleddene kunne styrkes – med kortere transport, nye markeder og mer verdiskaping her hjemme.

Dette kan gi flere stabile, helårige jobber i både industri og logistikk, ikke færre.

Vi vet at noen store aktører og trålerrederier kan bli skeptiske til endringer.
Det forstår vi godt. De har investert tungt i dagens system, og mange driver seriøst og dyktig.
Men vi vil ikke rive ned det som fungerer – vi vil bygge videre på det, slik at også de store får fordeler av å levere mer fisk til norsk bearbeiding.

Dette er ikke et angrep, det er en invitasjon til samarbeid om en smartere og mer rettferdig forvaltning av havets ressurser.

Vi ønsker fortsatt samarbeid og handel med Europa, men på en måte som ivaretar norske arbeidsplasser og ressursforvaltning.

 

Hvordan kan vi få det til?

Gjennom fordeler – ikke forbud. Vi vil gjøre det lønnsomt å levere mer fisk til norsk foredling.

Det kan skje ved at trålrederier og eksportører som leverer en del av fangsten til norske mottak, får skattelettelser, kvotebonus eller transportstøtte.

Samtidig kan staten bidra med investeringsstøtte til moderne filetanlegg og avgiftskutt på innenlands bearbeiding, slik at det blir konkurransedyktig å skape verdier her hjemme.

Vi tror på markedsøkonomi – men også på ansvar.

Det handler om å legge bedre til rette for at det norske markedet får sin rettmessige del av våre egne ressurser.

Dette gir trygghet for de store aktørene, forutsigbarhet for fiskerne og lavere priser for folk flest.

Målet er ikke å snu alt på hodet, men å dreie systemet i norsk favør, slik at hele verdikjeden – fra fisker til tråler, mottak og butikk – står sterkere sammen.

For dette handler ikke om å stenge verden ute, men om å ta ansvar for egne ressurser.
Når mer av fisken foredles i Norge, kutter vi unødvendig transport, reduserer utslipp og sørger for at verdiene fra havet faktisk kommer kysten og samfunnet til gode.

Havet har alltid vært en del av hvem vi er – nå må vi sørge for at verdiene derfra også kommer oss til gode.

Mange av oss har vokst opp med fisk til middag flere ganger i uka.
Nå er det blitt noe vi må spare til helgen.

Vi vil gjøre det mulig å sette norsk fisk på norske bord igjen – trygt, bærekraftig og til en rettferdig pris.

 

Eva-Elisabeth Larsgård
André Vågsholm
Velferd og Innovasjonspartiet