Når klimapolitikken blir symbolpolitikk – og folket betaler prisen

Bør vi ikke begynne å spørre hva som virker? Hva gagner folk flest? Hva reduserer utslipp på en rettferdig og effektiv måte?
Eller skal vi fortsette med en politikk som gjør seg godt i festtaler og nyhetssendinger – men som ikke løser problemet.

Eksemplene er mange

Norge kutter utslipp hjemme – og importerer mer fra land med lavere miljøkrav.
Resultat? Vi betaler mer, mister industri og arbeidsplasser, mens de globale utslippene går opp – ikke ned.

Vi innfører stadig høyere CO₂-avgifter – samtidig som vi vet at mange av de største utslippsnasjonene ikke gjør det samme.
Vanlige folk får dyrere bensin, dyrere strøm, dyrere mat – mens den globale effekten er marginal.

Vi binder oss til EUs energipolitikk gjennom ACER og kraft-handelsavtaler der vi mister kontrollen over våre egne strømpriser.
Norsk vannkraft, bygget ut av fellesskapet for å sikre rimelig energi til folk og industri, prises nå som en eksportvare. Det grønne skiftet? For hvem?

Vi bygger vindkraftanlegg i urørt natur – ikke fordi vi trenger mer kraft her hjemme, men fordi det gir grønne poeng på papiret og lønnsomhet for utenlandske investorer.
Samtidig taper vi natur, reinbeiter, lokal selvråderett og tillit til demokratiet.

Vi tvinger gjennom symboltiltak i byene, som el-bilkvoter og bompenger, mens transporten i distriktene blir dyrere og vanskeligere.
Det blir grønt i Oslo sentrum – men 'grått' og mer krevende å leve for mange andre.

Dette er ikke ansvarlig klimapolitikk. Dette er symbolpolitikk.

Faktaene må få plass

CO₂ – karbondioksid – er ikke gift. Det er en naturlig og livsnødvendig gass, en del av jordens karbonkretsløp, som alle planter trenger for å vokse. Uten CO₂ ville det ikke vært liv på jorda.
Ja, menneskelig aktivitet bidrar til økte utslipp – men vi må også våge å snakke om skala og sammenheng.

Se bare her:

Denne grafen viser utviklingen i atmosfærisk CO₂ over de siste 600 millioner år. Den illustrerer at:

CO₂-nivåene historisk har vært mye høyere enn i dag – ofte flere tusen ppm.

Det har vært en gradvis nedgang over geologisk tid, med dagens nivåer blant de laveste noensinne.

Liv på jorden har eksistert og blomstret også under langt høyere CO₂-nivåer enn i dag.

Norges utslipp utgjør under 0,15 prosent av verdens totale.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe – men det betyr at vi må gjøre det med klokskap.

Vi skal kutte – men på en måte som gir effekt uten å rive vekk beina under folk. 

1. Klimapolitikken må være teknologidrevet, ikke avgiftsdrevet

2. Realistisk, ikke ideologisk

3. Internasjonalt forankret, ikke isolert

4. Rettferdig – ikke skjeivfordelt

Klimaengasjement må ikke bli blindhet.

Vi trenger en klimadebatt som tillater nyanser. Der det går an å si dette tiltaket virker ikke – selv om intensjonen er god.
Vi må kunne utfordre vedtatte sannheter uten å bli stemplet som klimafornektere.

Det er ikke mangel på vilje som er problemet. Det er mangel på retning.

VIPartiet mener:
Det grønne skiftet må gi mening – ikke bare moralsk, men økonomisk og praktisk.
Vi vil ha klimatiltak som faktisk virker, som tar hensyn til folks liv og trygghet, og som sørger for at Norge fortsatt har industri, matproduksjon, natur og energi å leve av i fremtiden.

Ikke mer symbolpolitikk.
Mer ærlighet. Mer kunnskap. Mer virkning.

Irene Stendal Østerbø 
1.kandidat Velferd og Innovasjonspartiet Hordaland