Norge lider ikke av hollandsk syke, men av norsk syke

Utgiftene har vokst langt mer enn inntektene.

Skatter og avgifter har økt med 67 % på 12 år, men statens utgifter har økt med over 100 %. Gapet dekkes med oljepenger.

I 2013 ble 12 % av statsbudsjettet finansiert fra fondet. I dag er andelen hele 26 % – 542 milliarder kroner.

Det betyr at mer enn hver fjerde krone staten bruker, hentes fra sparekontoen i Oljefondet.

Helse og uføretrygd er de største driverne.

Helseutgiftene har doblet seg, uføreutgiftene økt med over 150 %.

Når folk faller ut av arbeidslivet, mister staten både skatteinntekter og får høyere regninger.

At vi i det hele tatt kan bruke så mye oljepenger, henger sammen med at kronen er svak. Det gjør fondet større i norske kroner.

Men prisen er høy - Alt vi importerer blir dyrere, vi får inflasjon, og renten stiger.

Den norske syken' er derfor en økonomi avhengig av oljepenger, svak krone, høy inflasjon og økte renter.

Likevel lover politikerne stadig nye milliarder i skattekutt eller satsinger, i stedet for å ta tak i de virkelige utfordringene - som utgiftene, folkehelsen og bærekraften i økonomien

 

Hollandsk syke

Hollandsk syke er brukt om et fenomen hvor en i et land, etter utnytting av naturressurser, ser en reduksjon i konkurranseutsatt eksport og styrking av valutaen. Samtidig er det vekst i skjermet sektor på grunn av økt kjøpekraft.

Den norske syken er annerledes.

For å motvirke hollandsk syke og begrense bruken av oljepenger i økonomien har Norge opprettet Statens Pensjonsfond Utland for å sikre at ikke for mye av oljepengene ble tatt inn i økonomien. Ved å begrense uttaket til kun 3 % av fondets verdi er det meningen at fondet kan «vare evig» og at det heller ikke tas inn for mye penger i økonomien.

Men problemet i norsk økonomi er at veksten i utgifter er langt større enn veksten i inntekter.

Og særlig er det utgiftene knyttet til helse, eller mangelen på helse, som er langt høyere enn inntektene. Skatter og avgifter fra fastlands-Norge har økt med 67 % de siste 12 årene.

I samme periode har utgifter utenom petroleumsvirksomheten økt med 101,4 %. For å dekke dette gapet har Stortinget måttet hende inn stadig større andel av statsbudsjettet fra oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland).

 

I 2013 ble 12 % av statsbudsjettet dekke av oljefondet, i år er det økt til hele 26 % - 542 milliarder kroner. 

Selv om politikernes mål ved å opprette helseforetakene var å få kontroll over utgiftene til helsevesenet, har disse utgiftene økt langt mer enn inntektssiden – de har økt med 104,5 % de siste 12 årene.

Men det burde være enda større bekymring i økningen av utbetalinger til uføretrygd. Her er veksten på hele 118 % i samme tidsperiode. Hvis vi hadde slikt et fantastisk helsevesen, så burde vel ikke folk i stadig større grad enda opp med uføretrygd?

I tillegg er denne veksten for lavt estimert fordi stadig flere, som før ville blitt uføretrygdet, har tatt ut alderspensjon fra 62 år. Inkluderer vi denne «kamuflerte uførheten» har vi en vekst som er over 150 % på de siste 12 årene. Ikke nok med at dette gir staten utgifter, det fører også til manglende inntekter.

 

Uføretrygdede ønsker å bli friske og arbeide

Min erfaring med de mange uføretrygdede jeg møter, er at de intenst ønsker å bli friske og arbeide. Det er intet økonomisk sjakktrekk å bli uføretrygdet og jeg unner hver og en som er uføretrygdet sin trygd.

Men jeg mener det er noe som feil når så mange blir syke.

Og de færreste av de som er syke, blir frisk av tilbud om jobb, og de blir i hvert fall ikke friskere av at ytelsene blir redusert. Når 70 % av de som ender opp med uføretrygd har MUPS-diagnoser - Medisinsk Uforklarte Plager og Symptomer, er det grunn til å stoppe og tenke nytt. Vi kunne gjerne kalt dette den norske syken, men i denne artikkelen dreier det seg om en annen norsk syke. 

 

Oljen påvirker det norske samfunnet

På videregående skole skrev jeg i 1975 særoppgave om hvordan oljen ville påvirke det norske samfunnet. (Ja, det er 50 år siden – det er ikke skrivefeil.) Siden den gang har denne problemstillingen vært noe jeg har fulgt med på.

Det var klare advarsler tidlig på syttitallet mot å ta inn oljepengene i økonomien. Faren ved dette var at ved konkurranse på arbeidskraft ville lønnsnivået i oljen påvirke lønnsnivået generelt. Dette kunne ha betydning for annen eksportnæring. Og dersom den samlede kjøpekraften økte, ville det føre til inflasjon. Det var klare advarsler mot at staten økte bruken av oljepenger til alle mulige antatt gode formål.

Og så tror vi at vi har vært så lure at vi har etablert en evighetsmaskin – en Sareptas krukke – som vi kan høste av til evig tid – Oljefondet. Og at når vi bare tar inn 3% av fondet, vil fondet vare evig og det vil ikke være inflasjonsdrivende, blir det hevdet. Men er det egentlig sant? 

 

Og det er nå vi kommer til den norske syken. 

Med et økende underskudd i statsbudsjettet må et stadig økende underskudd dekkes av mer og mer oljepenger fra Oljefondet. Når nesten 600 milliarder kroner skal hentes fra oljefondet, må oljefondet være på 20.000 milliarder kroner.

Hvis kronekursen hadde vært som 2013, hadde oljefondet bare vært halvparten, og da hadde vi ikke kunnet bruke mer enn 300 milliarder kroner for å dekke underskuddet.

Enten har våre stortingspolitikere hatt griseflaks ved at kronen har svekket seg, eller så har kronen blitt svekket fordi det har vært nødvendig for å få statsbudsjettet i balanse.

Jeg for min del har liten tro på griseflaks, men jeg vet jo ikke. Jeg vet bare at det hadde ikke vært mulig å bruke nesten 600 milliarder kroner uten en svekket norsk krone. Så i motsetning til den hollandske syken hvor valutaen ble sterkere, har vi Norge en stadig svakere krone slik at vi kan hente mer fra oljefondet.

 

Kostnadene ved dette er at når kronen blir svakere blir alt vi importerer dyrere.

Vi importerer da en inflasjon. Og når vi har en importert inflasjon og samtidig øker kjøpekraften ved en høy bruk av oljefondet, blir inflasjonen forsterket. Dette fører til at Norges bank setter opp renten. 
Etter min mening er den norske syken en svekkelse av kronen sammen med økende inflasjon (dels importert og dels økt kjøpekraft) og økte renter.

 

Hva er fremtidsscenariet?

Vi har vært gjennom en valgkamp hvor både rød og blå side av stortingspolitikerne har lovet gull og grønne skoger i form av nye kostbare initiativer eller skattelettelser i milliardklassen.

Fremskrittspartiet snakker om at valgløftene vil bli faset inn i løpet av fireårsperioden, i Høyre skal de «bake kaken større» og i Arbeiderpartiet snakker de om trygg styring og gir inntrykk av at den siste rentenedgangen er en følge av Arbeiderpartiets økonomiske politikk.

Regjeringens politikk har ført til at regjeringen i revidert statsbudsjett for 2025 bruker 80 milliarder kroner mer fra oljefondet enn det 2025-budsjettet Vedum la frem for Stortinget i oktober 2024.

Det er vanskelig å forstå at Jens og Jonas våger å påstå at regjeringen har ført en trygg og ansvarlig økonomisk politikk.

Mine antagelser er at med en stadig sykere befolkning vil utgiftene til helserelaterte formål fortsette sin nærmest ukontrollerte vekst. Når begge regjeringsalternativer konkurrerer i å kaste ut penger til skattelettelser og gode formål, vil dette kreve en ytterligere økt bruk av oljefondet.

Det er liten grunn til å tro at det bare er «å bake kaken større» når befolkningen er syk. (Det er mye luft i utsagnet og vanskelig å se substansen, men det dreier seg kanskje om gjærbakst.)

Men Oljefondets vekst er ikke så stor at Stortinget har mulighet til de økninger de trolig ser for seg.

Siden 1/1 2024, hvor Oljefondet var på 19.700 milliarder kroner har fondet kun lagt på seg 300 milliarder kroner frem til i dag. Ettersom halvparten av fondet er investert i USA spiller kursen på amerikanske dollar (USD) en stor rolle.

USD har svekket seg både mot norske kroner og andre valutaer siden president Trump kom til makten, fra 11,4 til 10 kr. Det reduserer fondet i norske kroner. Samtidig har Euroen holdt seg høy og er nå på samme nivå som da Trump tiltrådte.

Hvis USD svekker seg ytterligere, blir problemet enda større. Vil kronen da følge USD for å holde oljefondet tilstrekkelig stort til at Stortinget kan vedta et budsjett med enda høyere bruk av oljepenger?

I så fall vil Euroen bli enda dyrere og når vår største import er fra Euro-sonen, vil vi få en ytterligere importert inflasjon. Da tror jeg vi kan se bort fra rentekutt.

Alternativet for stortingspolitikerne er å løpe bort fra sine valgløfter.

Problemstillingen rundt det jeg kaller den norske syken burde etter min mening vært belyst i denne valgkampen. I stedet dreier alt seg om formueskatten. I det store bildet er det temmelig marginalt.

Men det er kanskje sikrest å synliggjøre en marginal uenighet fremfor å synliggjøre de store spørsmålene – her har både høyresiden og venstresiden et kollektivt ansvar for pasientens sykdom.

Konklusjonen er at norsk økonomi er på ville veier – det er alvorlige sykdomstegn i økonomien – og det er ingen som verken forsøker å stille diagnose eller å foreslå behandling. 

Vi vil med dette varsle en kommende katastrofe i norsk økonomi uansett hvilken av blokkene som vinner stortingsvalget. Det eneste som kan gi håp er å få inn andre korrigerende stemmer på Stortinget.