Vanlige folk – de som holder Norge gående

Kristin – sykepleier og alenemor

Kristin står opp før sola. Hun vekker datteren, smører niste og haster ut døra. Turnuslivet gir lite slingringsmonn – og hun vet hun er heldig om hun får levert i barnehagen før det smeller.

På jobben mangler det folk. Igjen. Hun løper mellom pasientene. Det blir ikke tid til pause i dag heller. Det er sånn det er blitt. Alle strekker seg – men det holder ikke.

Når hun henter i barnehagen, smiler datteren. Det hjelper. Men i hodet svirrer det: strømregning, huslån, matprisene. Og at bilen må på verksted – igjen.

Om kvelden leser hun nyhetene. Nye løfter. Nye reformer. Nye utvalg.

Men Kristin trengte ikke en ny reform i dag.
Hun trengte én kollega til.

Martin – lærer på mellomtrinnet

Martin liker jobben sin. Han elsker å se elevene blomstre. Men han føler seg stadig mer som en administrator enn en lærer.

Kveldene går med til skjema, rapporter og dokumentasjon. Han har dårlig samvittighet for det han ikke rakk å følge opp i timen – og enda dårligere samvittighet hjemme når han sitter med PC-en i stedet for familien.

Det er alltid noen elever som trenger litt ekstra – men systemet gir ham verken tid eller støtte til å være den læreren han vil være.

Han elsker jobben. Det er rammevilkårene han er i ferd med å miste troen på.

Arne – yrkessjåfør og familiefar

Arne har kjørt lastebil i over 25 år. Han kjenner hver krapp sving og hver bomstasjon i mils omkrets. Men jobben er ikke det den en gang var.

Utenlandske biler med sjåfører som får luselønn tar oppdragene. Kabotasjekjøring og useriøs konkurranse har presset prisene til bunns. Det er blitt vanskeligere å leve av ærlig arbeid.

Ofte er Arne borte i flere dager i strekk. Barnebursdager går han glipp av. Høstferier og fridager også. Han har valgt yrket – men han føler ikke at han får respekt for det.

Han frakter varer som får butikkene til å gå rundt. Men han føler seg mest som en utgift noen helst vil spare inn på.

Amina – gründer og pådriver

Amina tok sjansen. Hun startet opp for seg selv. Hun lager noe ekte, verdifullt – med stolthet og lokal forankring.

Men etter to år er hun mer ekspert på skjemaer, skjulte gebyrer og papirarbeid enn på det hun egentlig brenner for. Alt er tungvint. Alt koster. Og når noe skjærer seg, står hun alene.

Hun har ikke rett på sykepenger de første ukene. Ingen permisjon. Ingen garanti. Bare regninger.

Alle snakker om at vi trenger flere som tør å starte noe eget.

Men når hun ser hvordan hun blir møtt av systemet, skjønner hun hvorfor mange lar være.

Per – eier av et lite verksted

Per har hatt verkstedet i 15 år. Han kjenner kundene, elevene på utplassering, og de eldre som tar kaffen sin i hjørnet mens bilen får service.

Men å drive smått er blitt stort arbeid. Skatter og avgifter tynger mer enn før. Alt skal digitaliseres og innrapporteres – helst i går. Forsinket moms? Rente på renten. Men når staten skylder deg penger, kan det ta måneder.

Han har alltid gjort opp for seg. Betalt skatt. Sysselsatt folk. Tatt inn ungdom på tiltak. Men nå føler han at lojaliteten bare går én vei.

Politikerne snakker varmt om "små og mellomstore bedrifter".
Per skulle ønske de viste det i praksis.

VIPartiet vil lytte til folk som Kristin, Martin, Arne, Amina og Per.

De som bærer landet – og fortjener mer enn fine ord.

Er du og lei av at politikken glemmer dem som får samfunnet til å gå rundt?
Da er det på tide med noe nytt.

Stem på VIPartiet.
www.vipartiet.no/politikk

 

Irene Stendal Østerbø 
1.kandidat VIPartiet Hordaland 
Fungerende politisk nestleder